Det er ved midthavsryggene vi finner i de store verdenshavene, at plater går fra hverandre. De kalles rygger fordi havbunnen her hever seg høyere enn havbunnen på hver side av midhavsryggen. Det oppstår også langstrakte sprekker som blir fylt igjen med lava, og vi får dannet ny havbunn. Den vulkanske aktiviteten kan til og med bygge opp en underjøisk fjellkjede hvor enkelte fjell er så høye at de når over havoverflata. Den norske øya Jan Mayen er et eksempel på en slik vulkanøy. Den er en del av den midtlantike ryggen i Atlanterhavet hvor den nordamerikanske og den eurasjiske litosfæreplata driver fra hverandre. Midthavsryggene er de yngste delene av jordens overflate. Her stiger magma opp og størkner til ny havbunnskorpe. Magmaen er svært tyntflytende og lettsmeltet. Nå r ny smelte trenger opp gjennom midthavryggen og størkner, vil den allerede eksisterende havbunnen bli presset ut til begge sider av midthavsryggen. På denne måten vil havbunnen være et speilbilde om midthavsryggen.
Dyphavsgroper
består av to halvplater som presser mot hverandre, den ene blir presset under den andre. Dette kalles subduksjon og er som de andre platebevegelsene. Dyphavsgrop er der havbynnsplater presses ned og er en angstrakt forsenkning i havbunnen. Et eksempel finner vi ved anten av den filippinske havbunnsplata, som ligger sør for Japan. Det finnes dyphavsgroper på mange andre steder i verdenshavene. Felles for alle disse er at de er dannet der en havbunnsplate bøyes ned under en annen plate. Den dypeste dyphavsgropen er Marianergropen.
Forkastning
betegner bruddflate i fjell som kan framkomme brått gjennom jordskjelv. Forkastning er eg geologisk begrep. Bruddflaten danner grensen mellom to bergartsblokker eller fjellpartier som har beveget seg i forhold til hverandre. I Norge er Oslo kjent for sine tydelige forkastninger. Særlig er de i øyenfallende langs ekebergskrenten og ekebergskråninga, og på begge sider av Nesodden.
