meander sjø - V-dal og canyon

meander eller elvesving , også kalt kroksjø og meandersjø.

Meander beskriver vannets tendens til å renne i spiral når det renner langsomt og uhindret på svakt skrånende underlag. En elv som flyter gjennom en vid dal eller flat eng vil tendere til å følge og danne en meanderkurs ettersom den lagrer sedimenter og må svinge utenom disse, og får således et «slangemønster» eller gjentatte buete løp i konvekse og konkave linjer. Typisk for slike meanderelver er missesnippelven  i USA

En elvemeander blir dannet ettersom elven flyter raskere på utsiden av kanten av en liten kurve og saktere på innsiden av kurven. Avsetninger av sedimenter skjer på innsiden av kurven ettersom elven, som flyter sakte, ikke frakter sedimenter, men dytter dem foran seg. Der elva renner i sand kan den utvikle et meandermønster. I meanderløpet eroderer elva i yttersvingene og avsetter i materiale i innersvingene. På den måten flytter elveleiet seg fra side til side i dalbunnen.

Nowitna river i alaska 

V-dal 

En dal eller et dalføre er en langstrakt fordypning i landskapet skapt av erosjon fra rennende vann eller isbreer. Alle daler har en elv i bunnen unntatt de som ligger i uttørkede områder. Begrepet dalføre brukes vanligvis om lengre eller sammenhengende daler, som f.eks. Gudbrandsdalen, Hallingdal eller Numedal. Det finnes to typer daler, såkalte «U-daler» og «V-daler».

Er en dal med V-formet profil. Dalen er dannet ved elve-erosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løs stein som glir ned mot en elv hvor de males i stykker og fjernes med strømmen av elven. Et eksempel på en V-dal er Hallingdal.

Canyon 

En canyon er en dal med steile sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned gjennom hard berggrunn. Ordet brukes bare om de virkelig store dalene, mens de små kalles gjel. Verdens største canyon er Grand Canyon i USA. I Norge er det flere mellomstore canyoner.

Kaledonske fjellkjeder

Kaledonske fjellkjede.

(av Caledonia) er etbelte av sterkt deformerte og omvandlede bergarter (kaledonider) som strekker seg fra Irland og Skottland nordøstover gjennom Skandinavia og Spitsbergen.

 Et motstykke finnes langs østsiden av Grønland og Nord-Amerika og en sørlig fortsettelse finnes i Nordvest-Afrika.

De skandinaviske kaledonidene består vesentlig av bergflak som er skjøvet hundrevis av kilometer mot sørøst og stablet oppå hverandre på et baltisk forland (det baltiske skjold). I grove trekk kan det skilles ut 4 overskjøvne bergflak, kalt undre, midtre, øvre og øverste allokton.

Indre Krefter og Landformer

Midthavsrygger . 


Det er ved midthavsryggene vi finner i de store verdenshavene, at plater går fra hverandre. De kalles rygger fordi havbunnen her hever seg høyere enn havbunnen på hver side av midhavsryggen. Det oppstår også langstrakte sprekker som blir fylt igjen med lava, og vi får dannet ny havbunn. Den vulkanske aktiviteten kan til og med bygge opp en underjøisk fjellkjede hvor enkelte fjell er så høye at de når over havoverflata. Den norske øya Jan Mayen er et eksempel på en slik vulkanøy. Den er en del av den midtlantike ryggen i Atlanterhavet hvor den nordamerikanske og den eurasjiske litosfæreplata driver fra hverandre. Midthavsryggene er de yngste delene av jordens overflate. Her stiger magma opp og størkner til ny havbunnskorpe. Magmaen er svært tyntflytende og lettsmeltet. Nå r ny smelte trenger opp gjennom midthavryggen og størkner, vil den allerede eksisterende havbunnen bli presset ut til begge sider av midthavsryggen. På denne måten vil havbunnen være et speilbilde om midthavsryggen.

Dyphavsgroper 

består av to halvplater som presser mot hverandre, den ene blir presset under den andre. Dette kalles subduksjon og er som de andre platebevegelsene. Dyphavsgrop er der havbynnsplater presses ned og er en angstrakt forsenkning i havbunnen. Et eksempel finner vi ved anten av den filippinske havbunnsplata, som ligger sør for Japan. Det finnes dyphavsgroper på mange andre steder i verdenshavene. Felles for alle disse er at de er dannet der en havbunnsplate bøyes ned under en annen plate. Den dypeste dyphavsgropen er Marianergropen.

Forkastning

 betegner bruddflate i fjell som kan framkomme brått gjennom jordskjelv. Forkastning er eg geologisk begrep. Bruddflaten danner grensen mellom to bergartsblokker eller fjellpartier som har beveget seg i forhold til hverandre. I Norge er Oslo kjent for sine tydelige forkastninger. Særlig er de i øyenfallende langs ekebergskrenten og ekebergskråninga, og på begge sider av Nesodden.